NRK har nylig sluppet sesong 2 av den populære TV-serien EXIT. Dette er en norsk dramaserie hvor sesong 1 kom i 2019. Serien skildrer livet til 4 menn fra den norske finanseliten som bruker (fri)tiden på festing, rus og prostituerte, samt at de sprer et forkastelig menneskesyn som noe helt naturlig for dem. Serieskaperne hevder at mange av historiene i serien er basert på ekte hendelser hvor kildene angivelig skal ha vært intervjuer med personer som hevder å jobbe med «finans».
Serien er den mest strømmede NRK-serien noensinne. Over 1,4 millioner brukere så på NRK TV dagen sesong 2 ble tilgjengelig. Så mange som 700.000 så hele sesong to på nettet i løpet av premierehelgen. Serien har skapt mange reaksjoner.
Finansco
Min kollega Fredrik Dahl ble intervjuet av Aftenposten, som en av flere i finansbransjen, i forbindelse med premieren av den første sesongen av serien, med spørsmål om vår tolkning av seriens innhold. Intervjuet kan leses (bak betalingsmur) hos Aftenposten, men kort oppsummert kan vi si at Fredrik ikke kjenner igjen finansbransjen slik den blir portrettert i serien, selv om han har arbeidserfaring både fra å jobbe i oppkjøpsfond, meglerhus og nå som formuesforvalter.
Så, hvorfor dukker EXIT-serien opp i en Finansco-blogg?
Det er et godt spørsmål. Det er åpenbart ikke for å rekruttere nye ansatte. Om noen av dem som søker jobb hos oss tror at det å jobbe i finans er noe i nærheten av det man ser i denne dramaserien så må vi dessverre/heldigvis skuffe dere. Finansbransjen er nok mye kjedeligere enn dette.
Det er allikevel små bruddstykker av relevant finanslærdom i serien – den bare drukner litt i alt det andre.
Hva kan man lære av EXIT?
Serien er til for underholdningen – en til tider svært provoserende underholdning. Allikevel vil jeg trekke frem én scene fra seriens andre sesong som jeg syns er svært god rent finansfaglig, og som mange kan lære noe av. Det er når en av de fire norske finansmennene som denne serien er bygget på, skal forklare hvordan aksjemarkedet fungerer til en som ikke kan noe om finans, børs eller aksjer. Jeg syns forklaringen er en ganske god beskrivelse – og da særlig på de elementene som driver aksjemarkedet som man ikke kan ha tallfestet i et excel-ark: psykologien og forventningene. Deler av det som får konsekvenser for investoradferden til den enkelte, og mye av det som gjør at man oppnår dårligere avkastning av å gjøre egne investeringsvalg sammenlignet med å benytte en kompetent formuesforvalter – forskning også Finansavisen har dekket tidligere.
Her følger utdraget fra episoden, hvor monologen er nedkortet for å passe inn i dette bloggformatet:
«Du har vel kanskje sett på nyhetene? De sier enten at det har vært en rekorddag på Oslo Børs, eller så sier de at tallene var blodrøde. Som om det er en slags målestokk på økonomien. Og du tenker at: nå går børsen bra, og da går sikkert økonomien bra, og da er det gode tider. Men i virkeligheten merker vanlige folk null ut fra børsen. Med mindre det er korona eller finanskrise som i 2008, så måler børsen egentlig ingenting som påvirker vanlige liv. Det børsen måler, er troen på firmaer. … Aksjer er ikke noe annet enn små deler av et selskap som selges og kjøpes ut fra illusjonen om hvor mye det vil være verdt i fremtiden. Siden aksjeeierne eier selskapet, blir selskapets oppgave å tjene penger til dem. Eller i det minste skape en forventning om at penger vil bli tjent i fremtiden.»
Nå er det selvsagt ikke slik at alle selskaper kun er ute etter illusjonen om vekst og inntjening. De aller fleste selskaper er bygget på en grunnmur av gode fundamentale faktorer, som god omsetning, gode kontantstrømmer, fornuftig gjeldsgrad, og den generelle økonomiske situasjonen. Allikevel finnes det også eksempler på store, internasjonale selskaper som har skyhøy prising, men som taper masse penger hvert år. Tesla og Facebook er ofte eksempler som da trekkes frem.
Mye av jobben til en forvalter er derfor å grave seg ned i all tilgjengelig informasjon for å finne de selskapene som både har en forventning om vekst, og hvor forventningen til vekst støttes av gode fundamentale forhold. Det er i slike plasseringer man ønsker å være langsiktig.
{{cta(’59a11c99-7fac-4989-af92-daaf6d806186′)}}
Selskaper som er «hypet»
Selskaper hvor det ikke er fundamentale forhold som driver aksjekursen, men hvor det først og fremst er en «hype» rundt aksjen eller kun en illusjon om at selskapet vil være bedre i fremtiden enn dagens status, kan stige mye, på kort tid. Men oppgangen er normalt sett ikke holdbar. Og hva skjer da – jo aksjen faller hardt tilbake igjen. Dem som kjøpte sent i «hypen» sitter da igjen med aksjen når den faller hardt. LILO – last in, last out. Dette har vi jo sett flere eksempler på de seneste månedene, for eksempel med den ville spekulasjonen i GameStop-aksjen, men også flere selskaper innen teknologi og bærekraft/fornybar energi har steget kraftig uten annet enn på «tro, håp og kjærlighet», og har de seneste ukene falt ganske kraftig tilbake.
Troen på firmaer
«Det børsen måler, er troen på firmaer», sies det som nevnt i serien. Dette er jo beskrivende for situasjonen vi befant oss i da det var februar og mars 2020. Covid-19 ble plutselig en global pandemi, byer og land stengte ned, som igjen gikk hardt utover næringslivet. Troen på selskapene falt, og det samme gjorde da også aksjemarkedet. Oslo Børs og øvrige aksjemarkeder var plutselig ned 30-40 % fra toppen bare noen uker i forveien. Et realt aksjekrakk. Ikke fordi selskapene hadde tapt 30-40 % av inntektene sine «over natten», men fordi troen på selskapenes kommende inntjening var lav eller lavere enn før.
Covid-19 er jo fortsatt i høyeste grad en stor utfordring i samfunnet og for næringslivet nå ett drøyt år etter utbruddet. Hvorfor er da aksjemarkedene nå høyere enn den var før pandemien? Henger det på greip? Ja, for aksjemarkedet prises nemlig på troen og forventningen om at selskaper og næringslivet vil være mer verdt i fremtiden enn nå. Da aksjemarkedet bunnet ut i slutten av mars 2020, og så begynte å stige, holdt det altså for aksjemarkedet å ha troen på for eksempel et raskt og effektivt vaksineprogram, sammen med effektfulle nasjonale restriksjoner, for at man skulle se fremover til en normal tid igjen (langt der framme). Dette kan være vanskelig å ta innover seg, og det er nettopp dette som gjør at markedstiming, for de aller fleste, nærmest er umulig å få til i lengden.
Det som slår markedet hardt ned er nemlig de uforutsette negative overraskelsene – såkalte «sorte svaner». Det er ikke de farene man forventer eller vet om, som slår hardt.
Og når markedet først har falt så nytter det ikke å sitte på sidelinjen og vente til «samfunnet er på beina igjen» før man kjøper seg inn i aksjemarkedet – da har markedet løpet fra deg. Så fort det kommer nyheter om at «dette blir bedre en gang frem i tid» så begynner aksjemarkedet oppturen igjen – selv om avisoverskriftene i samme periode er preget av lockdown, smitte, innleggelser og alt som verre er.
Aksjer er ikke noe annet enn små deler av et selskap som selges og kjøpes ut fra illusjonen om hvor mye det vil være verdt i fremtiden.
Troen på næringslivet snudde i slutten av mars 2020 til det positive
Vi måtte være ganske «strenge» med noen av våre kunder da vi i midten og slutten av mars 2020 var tydelige på at dette var et godt tidspunkt å kjøpe seg inn i aksjemarkedet igjen. Grunnen til at en del hadde problemer med å forstå logikken bak rådet vårt var nettopp at avisene på samme tidspunkt var preget av negative nyheter og næringslivet var hardt slått ned. «Verden var i krise, er det dette man skal investere i? Jeg vil vente til ting ser bedre og tryggere ut». Dette var holdningen fra noen. Heldigvis bare noen få av våre kunder. I Finansco var vi ikke uenige i at verden var i krise, men det er ikke det samme som at det er et dårlig kjøpstidspunkt. Snarere tvert imot.
Og det er her man kan dra lærdom av «børs-forklaringen» fra EXIT – nemlig at «det børsen måler, er troen på firmaer. Aksjer er ikke noe annet enn små deler av et selskap som selges og kjøpes ut fra illusjonen om hvor mye det vil være verdt i fremtiden, sammenlignet med dagens situasjon».