Negative renter – hvordan og hvorfor har vi kommet dit?

avatar

Skrevet av Kjetil Gregersen - 02 juli, 2020

TILBAKE TIL ALLE INNLEGG >>>

Negative renter - del 1

Da jeg begynte i finansmarkedene i begynnelsen av 80-tallet, kunne jeg for selskapet jeg jobbet i, investere i lange amerikansk obligasjoner med 15% effektiv rente og plassere dollar innskudd i bank på rundt 20%. Selskapets danske boliglånsportefølje hadde et rentenivå på tett opp mot 30%!

I Danmark kan man nå få boliglån hvor låntager betaler en rente på -0,5%, det vil si at låntager faktisk blir betalt for å ta opp lån. Sentralbankrentene i mange land er negative og har vært det lenge. I flere land må du betale for å ha penger i banken din, setter du inne krone på konto i dag, så får du mindre enn en krone tilbake om du tar den ut om et år. Det er ikke bare korte renter som er negative, i Tyskland er alle statsobligasjonsrenter negative, helt ut til 10 år. Hvordan og hvorfor har vi endt opp i en verden hvor alt vi kjenner til og har lært om verdien av renter har blitt snudd på hodet?

Pengeillusjon

Jeg presiserer at vi snakker her om nominelle renter og det er det jeg i hovedsak vil fokusere på i denne bloggen. Realrenten som er den nominelle rente fratrukket den løpende inflasjonsraten har opp gjennom historien i perioder vært negativ, uten at dette har avstedkommet den samme undring og bekymring. Det at negative nominelle renter får så stor oppmerksomhet, skyldes et fenomen som kalles pengeillusjon av akademikere. Pengeillusjon gjør at man ser kun på nominelle renter, mens realrenter er det som er viktig og riktig å fokusere på.

Over de siste 75 årene har myndighetens syn på hvilken rolle de skal ha i det økonomiske liv endret seg fundamentalt. Den økonomiske situasjon og utvikling i perioder, samt makroøkonomenes kunnskap om virkemidler har tatt myndigheters syn fra minst mulig innblanding i det økonomiske liv, til en aktiv styring når det er nødvendig, gjennom bruk av det vi kaller finans- og pengepolitikk.

200702_2_img

Virkemiddelbruken

To sentrale makroøkonomer, John Maynard Keynes og senere Milton Friedman har vært sentrale i utviklingen av og tankene rundt virkemiddelbruken

John Maynard Keynes regnes ofte som grunnleggeren av moderne makroøkonomi. I motsetning til hans samtidige økonomer, mente Keynes at i økonomiske nedgangstider og kriser måtte myndighetene stimulerer etterspørselen både gjennom en rentesenkende pengepolitikk for å få opp investeringene, og en stimulerende finanspolitikk gjennom økte offentlige utgifter og skattelette for å komme ut av en økonomisk krise. Keynes syn på myndighetenes styring av økonomien var stort sett enerådende etter annen verdenskrig og frem til 70 tallet.

Gjennom 60 tallet ble det i mange land ført en økonomisk politikk som hadde som mål å få høyere inflasjon, i en tro på at dette kunne redusere arbeidsledigheten. Inn i 70 tallet var inflasjonen sterkt økende og til dels ute av kontroll, samtidig som den økonomiske veksten stagnerte – en situasjon som kalles stagflasjon. I en slik situasjon er ikke Keynes virkemidler mulig å anvende

Det er nå Milton Friedmans teorier om pengepolitikken blir aktuelle. Friedman mente at konjunkturstyringen var sentralbankenes oppgave. Konjunkturstyringen skjer gjennom å endre pengemengden og rentesettingen som følge av svingninger i konjunkturen. Inflasjon varierer normalt med konjunkturutviklingen og Friedman mente derfor at det viktigste for en sentralbank var å ha en politikk om en stabil inflasjon som dermed ville gi en mer stabil økonomisk utvikling.

Da sentralbanksjef i USA, Paul Volcker, tiltrådte i 1979, ble Friedmans teorier prøvet ut i praksis. Sentralbankrenten ble i løpet av halvannet år nesten doblet til 20% på det høyeste. Politikken var vellykket i den forstand at inflasjonen falt fra 15% i mars 1980 til under 3 % i 1983. Ikke så rart at jeg kunne plasser på så høye rentenivåer som jeg skrev innledningsvis, men justert for den løpende inflasjonen, var ikke avkastningen like imponerende. Den negative effekten av denne pengepolitikken var uheldigvis at det brakte USA inn i en resesjon mellom 1980 og 1982, hvor ledigheten steg til over 10%. Tilsynelatende ikke et helt velfungerende virkemiddel.

Selv om Friedmans politikk har sine negative sider, har den i stor grad blitt inkludert og brukt i sentralbankers verktøykasse verden rundt, så vel som i Norge.

200702_3_img

Uprøvede og ukonvensjonelle pengemarkedstiltak

De siste 20 årene har verden opplevd to dype finansielle kriser med dels betydelige negative konsekvenser for den økonomiske utviklingen; IT boblen i 2000-2002 og finanskrisen i 2008-2009. I skrivende stund er vi igjen inne i en finansiell og økonomisk krise, denne gangen ikke trigget av finansmarkedene selv, men av Corona-pandemien. I begge de tidligere tilfellene har sentralbankrenter blitt aggressivt senket for å motvirke markedsfall. Etter IT boblen ned mot 0% rente og etter finanskrisen var det nødvendig å senke renten ned til 0%, og for første gang også til negative renter. I tillegg har det blitt tatt i bruk uprøvede og ukonvensjonelle pengemarkedstiltak, som massive sentralbankkjøp av lange obligasjoner.

Virkemiddelbruken under disse to tidligere finansielle krisene, har fungert og vi opplevde frem til februar i år, før Corona-pandemien brøt ut, mer enn 10 år med markedsoppgang og økonomisk opptur. For mange har det imidlertid vært en bekymring, at det mer enn 10 år etter finanskrisen, fortsatt var nødvendig i mange land å bruke både tradisjonelle og utradisjonelle pengepolitiske virkemidler. Bekymringen har både vært knyttet til om pengepolitikken kan ha mistet sin effekt med dagens rentenivå, samt at man ikke hadde fått normalisert pengepolitikken før neste krise og dermed ville stå uten effektive virkemidler. Nå som vi står midt oppe i Corona-pandemien ser vi at sentralbankene med noen få unntak har brukt alle tradisjonelle virkemidler og nå må prøve stadig mer utradisjonelle, uprøvede virkemidler. Uten en villighet til å bruke finanspolitikken ville dette sett enda mer stygt ut enn det gjør.

Hvorfor har så ikke sentralbankene maktet å heve rentene med 10 års oppgangstider?

Nedenfor lister jeg opp noen begrunnelser og refleksjoner som blir brukt som forklaringer for hvorfor vi er der vi var før Corona pandemiens utbrudd, med moderat vekst, lavt investeringsnivå og lav inflasjon, så lenge etter finanskrisen og på tross av massiv bruk av stimulanser:

  • Den stimulanspolitikken som har vært ført etter finanskrisen har rett og slett ikke maktet å få til sterk nok økonomisk vekst. I mangel på villighet til/mulighet for å bruke andre virkemidler måtte daværende politikk fortsette.
  • Inflasjonen har holdt seg godt under det som er målet i de fleste land og har gitt rom for en stimulativ pengepolitikk så lenge veksten uteble
  • Finanspolitiske virkemidler ble i liten grad tatt i bruk, i kombinasjon med pengepolitikken. Formelle begrensninger som i EU, allerede høy gjeldsgrad i andre land og uvillighet til å øke den har begrenset omfanget av virkemiddelbruken
  • Strukturelt pekes det på at en aldrende befolkning, spesielt i modne land, kan dempe etterspørselen. Lavere avkastning på sparekapitalen fordrer økt sparing for å nå sparemålene
  • Den teknologiske utviklingen kan være med på å holde prisene nede
  • Vi er i en periode med langsiktig stagnasjon hvor en tilbakeholdenhet på investeringssiden gir en selvoppfyllende negativ spiral.
  • Noen land holder rentenivået lavt for å svekke egen valuta, bedre egen konkurransekraft og få opp inflasjonen gjennom dyrere importvarer. Hvis alle land skulle gjøre dette ville det gi null effekt med betydelig friksjonskostnader
  • Det er høy gjeldsgrad hos husholdninger og selskaper. Selv om renter ned mot 0 normalt vil medføre økt låneopptak med påfølgende konsum eller investeringer så kan det se ut som mange av disse på tross av lave renter velger å nedbetale gjeld. Dette så man eksempel på i Japan på 90 tallet da rentene ble og forble negative

200702_1_img

Det er nok flere av og kanskje alle disse effektene som jeg trekker frem over, som kan forklare hvorfor vi havnet der vi var og er. Like interessant er det også å se på hvilke effekter og konsekvenser en pengepolitikk med negative renter kan ha. Det kan du lese om her. 

ER NEGATIVE RENTER BRA? Negative renter - Del 2 >>>

I en verden med negative renter, hvorfor investerer investorene fortsatt i rentebærende papirer, hva er alternativene og hva kan investorene gjøre? Dette skriver jeg skriver om her:

HVORDAN INVESTERE NÅR RENTENE ER NEGATIVE? Negative renter - Del 3 >>>

Kategorier: Marked og Finans

New call-to-action

Kjetil Gregersen
Skrevet av Kjetil Gregersen

Kjetil er Senior Porteføljeforvalter hos Finansco. Kjetil har lang og variert erfaring fra både porteføljeforvaltning, finansrådgivning og styrearbeid. Kjetil har en MSc i Economics and Business Administration fra NHH. På fritiden liker Kjetil å lese, se på fotball og utforske nye temaer som interesserer han.


Tidligere innlegg